Da jeg var tenåring, bestod somrene ofte av lang biltur sørover på kontinentet. Jeg og lillesøster satt i baksetet på Citroënen med walkman, Stjernepose, bøker og blader, slik at kjøreturen skulle bli levelig. For det var mange timer, må vite. Aircondition hadde vi ikke (vinduene måtte være lukket for det ble for mye bråk hvis de sto oppe), og det var ikke slik at det var pauser i tide og utide. Etappene var lagt opp med kirurgisk presisjon og NAFs veibok, og det kunne bli både sju og åtte timer langs autobahn, før vi svingte inn ved et lite Gasthaus for hvile og en wienersnitsel.
Mens byer, fjellkjeder, elver og andre naturformasjoner suste forbi, prøvde mamma å skape entusiasme fra forsetet. Gjennom Rhindalen, over Brennerpasset og langs Middelhavskysten kom hun…
